Sølvet, Isen og Æren
Skøytemuseet arrangerte i november 1996 utstillingen ”Sølvet, Isen og Æren”, med en unik utstilling av de flotteste premier skøytesportens helter hadde fått gjennom 100 år.
Blant de ti utvalgte praktpokalene var tre lånt inn fra andre samlinger. De syv pokalene som er nevnt nedenfor, kan beskues i Skøytemuseets permanente utstilling.
”Helsingfors-pokalen”
eller Finnepokalen. I 1902 ble det satt opp en vandrepokal for en konkurranse mellom Helsingfors Skridskoklub og Kristiania Skøiteklub. I 1905 hadde nordmennene vunnet for tredje gang og dermed erobret pokalen.
Dette året var 16 år gamle Oscar Mathisen på laget sammen med sin eldre bror Sigurd. Det var Oscar Mathisens første internasjonale konkurranse. Skøytemuseet har for øvrig også den neste Finnepokalen, laget hos gullsmed Tostrup i 1910.
”Kongepokalene”
som først og fremst ble satt opp ved norgesmesterskapene, var ettertraktede trofeer. Denne kongepokalen fra 1909 ble vunnet av Oscar Mathisen, og skiller seg fra de vanlige kongepokalene. Den er laget av gullsmed N.M. Thune, som fremdeles har et foto av pokalen med frittstående kongemonogram på lokket.
Uvant på kongepokalen er runde felt med fabeldyr. På fotografiene er ingen tekst. Nå har pokalen teksten ”Hans Majestæt Kongens Præmie for skøiteløb ved Vinterstevnet Christiania 1909”.
I flere år var gullsmed Thune leverandør av kongepokaler, eller Kongens premie, som den egentlig ble betegnet.
”Lindvigs premie”
Den skøyteinteresserte skipsreder M. H. Lindvig skjenket en vandrepremie som er spesielt knyttet til Frogner stadion, der alle konkurransene om premien fant sted. Pokalen er laget av gullsmed David-Andersen i 1921 og har blank korpus og et frittliggende ”nett” omkring stetten.
Oppå lokket er en skulptur av en skøyteløper i startstilling. Pokalen skulle vinnes tre ganger. Både Ole Olsen og Bernt Evensen hadde to napp i pokalen før Ivar Ballangrud kunne ta pokalen med seg etter sin tredje seier i 1931.
”Finland-Norge”
møttes ofte til skøytelandskamp. I 1929 ble det satt opp en vandrepokal som ble utført hos David-Andersen av den kjente gullsmed og maler Thorbjørn Lie-Jørgensen.
Den gang var han ennå ikke gått over til den varme, myke funksjonsalismen som senere utmerket hans arbeider. I 1933 ble pokalen erobret av Norge til odel og eie.
”Navalpokalen”
I 1933 skjenket Naval Oljekompani A/S en vandrepokal som la ut på en lang vandring. Den skulle vinnes tre ganger, og det skulle vise seg å være vanskelig. Både Ivar Ballangrud, Bernt Evensen, Charles Mathisen og Alfons Behrzins hadde to napp hver, da Hjalmar ”Hjallis” Andersen trakk lengste strå både i 1951, 1952 og 1953.
Den åttekantede pokalen var laget av gullsmed Tostrup og hadde et kjent motiv i emalje på hver av de åtte sidene. At pokalen var 20 år gammel da Hjallis kunne ta den med seg hjem for godt, gjorde ikke så mye, for motivene hadde alle overlevd krigen. De var Oscarshall, Stortinget, Gamle Aker kirke, Slottet, Nationaltheatret, Hitterdal stavkirke og Akershus (to motiver).
”H.M. Kongens Vandrepokal”
Det hendte at Kongen skjenket en pokal ved helt spesielle anledninger. Da det i 1933 ble avtalt en serie landskamper mot USA, ble H.M. Kongens Vandrepokal stilt til disposisjon. Den var utført av gullsmed N.M. Thuse, beslektet med de vanlige kongepokalene og med den karakteristiske utformingen av kongemonogrammene.
Norge seiret i 1933, 1936 og 1950, og dermed var den sikret for Skøytemuseet.
”Arbeidernes Idrettsforbund”
Skøytesporten sto sterkt i Arbeidernes Idrettsforbund, og motsetningene kunne være ganske skarpe mellom ”arbeideridretten” og den ”borgerlige” idretten, før det inntrådte et mildere klima mot slutten av 1930-årene.
I all vennskapelighet kunne arrangeres det som på pokalen fra gullsmed Tostrup benevnes ”Forbundskampen paa skøiter 26.-27. februar mellom Norges Skøiteforbund – Arbeidernes Idrettsforbund”. Idrettsforliket var rett om hjørnet, men formelt sett kunne det ikke gjennomføres før i februar 1946, da Norges Idrettsforbund ble stiftet.