Organisering av skøytesport
Organisering av skøytesporten Først med etableringen av Det internasjonale skøyteforbund (ISU) i 1892 startet organiseringen av skøytesporten slik vi kjenner den i dag, med felles regelverk og felles konkurranseformer for hele verden.

Før den tid hadde det i nærmere hundre år vært holdt konkurranser både i hurtigløp og kunstløp, basert på regler som ble avtalt fra gang til gang.

Etter hvert utviklet dette seg til nasjonale eller regionale konkurranseregler.

Siden det første offisielle verdensmesterskapet i hurtigløp i 1889, er det etablert stadig nye VM, EM og andre kontinentale mesterskap, innenfor grenene kunstløp, hurtigløp, kortbaneløp og formasjonsdans på skøyter.

ISU er det øverste organ i internasjonal skøyteidrett, og de enkelte lands nasjonale skøyteforbund er medlemmer av ISU. I enkelte land er kunstløp og hurtigløp organisert i separate nasjonale organisasjoner, mens det i flertallet av landene er en samlet organisasjon.

Da Norge Skøyteforbund ble etablert i 1893, ble det besluttet at forbundet skulle søke tilslutning til ISU.

ISU er tilsluttet Den internasjonale olympiske komite (IOK), og kom med på det olympiske program før noe annet vinteridrettsforbund. Kunstløp sto nemlig på programmet under sommer-OL i London i 1908 og i Antwerpen i 1920.

Siden det første vinter-OL i Chamonix i 1924 har hurtigløp og kunstløp vært faste innslag i vinterlekene.

Gjennom sin tilslutning til Norges idrettforbund og olympiske og paralympiske komite (NIF) er skøytesporten representert i landets idrettskretser.

NSFs egen organisasjon består av skøytekretser (omfattende ett eller flere fylker) og skøyteklubber over hele landet. De fleste klubbene er rene hurtigløpsklubber, mens et lite antall er spesialklubber for kunstløp, og noen klubber har både hurtigløp og kunstløp på programmet.